'Je ske gjenne sette meg te å leise broka over'n,' sa dennan eine kar'n.
Han batt gvefsen med ei bønn, leiste broka og sette se over'n.
I forundring kom den andre til å banne.
- Men da kom gvefsen.
Han vart løst ved det at han banna.'
- Så fortalte Bjørn i 1928.
Som vi har nevnt, var han i Ålia ei tid.
Der hadde han hest, en svær brun gamp.'
Det var der en del karer hadde dansemoro.
Bjørn var jo så hjelpsom og lånte gjerne hus til slikt et lag.
Men karene drakk seg fulle og ble temmelig ampre utpå kvelden.
Bjørn var ingen kjempekar som kunne skille kranglefantene.
Han sto ganske opprådd.
Helst ville han ha alle på dør.
Og han klarte det, på sin måte.
Han drog beint til stallen og kom leiende like inn i stua med den svære gampen som hørte til på nordre Kopseng.
'Nå kan di få noko å skompe dekkan på, nå,' sa han.
Brennarstugua ved Brennarverket var vel siste stedet Bjørn kunne regne som heimstedet sitt.
Snart etter at Gamleheimen i Sigdal var ferdig, kom han dit, bortsatt av fattigkassa i Eggedal.
Han trivdes der, og regna vel med å få bli der dagene sine til ende.
Men han regna ikke med de trange åra utover etter 1930.
Eggedal sogn hadde egen fattigkasse.
Der fant de ut at det ble for dyrt å holde Bjørn på Gamleheimen, de kunne få satt ham bort billigere i privat pleie i Eggedal sogn.
Jeg traff ham på den vante plassen i trappa opp til andre høgda på Gamleheimen.
Han var alt annet enn glad, for nå skulle han flytte til Eggedal.
Han var ikke spurt om han ville, han hadde ikke mer å si, han var jo 'på kassa', der andre bestemte.
Tårene trilla mens han fortalte.
Han levde noen år i Eggedal før han fikk rom på Kirkegarden like østom kirken, under en glattskura kultestein fra elva, med 'Bjørn Knudsen' i svarte bokstaver.
Så vidt jeg veit er dette den første naturgitte gravsteinen som er lagt på kirkegarden her.
Det var i 1936.
Den ligger der som en høvelig avslutning på historia om Bjørn Knudsen, likevel så rørende enkel og minnerik for hver som lærte Bjørn å kjenne.
I Sigdalslagets årbok som kom ut i 1921 (nr. 2 , rekka) på side 95 er det et bilde av Bjørn Ovnan, han er der kalt Bjørn K. Grønhovd, han står på trammen av «Brennar» stua hvor han budde omkr. 1920.
Han har stilt seg opp i hverdagsklea med stivehatten på hodet.
Fotografiet er gjengitt etter boka.
KLESVASK VED KRØDEREN
Hytta kunne bli satt på stolper - der det høvde - da var gulvet av planker.
Det måtte være plassert slik at det ikke blei tatt av flommen om våren, men gjerne slik at vannet gikk oppunder gulvet når fjorden var på sitt største, det var også noen små 'brygger' utfor vaskehyttene.
Til oppvarming av vasken brukte de ved som de fant i stranda, det var sjelden de hadde med seg ved heimefra til dette.
Skylling av tøyet foregikk utafor hyttene, der det ikke var' brådjupt', brukte de de små bryggene å skylle fra.
Ved Krøderen var det også litt strøm i fjorden, så det kom stadig reint vann.
Til vaskinga brukte de nok mest heimelaga såpe, de kunne bruke litt forskjellig å blande i for å få litt god lukt på såpa, vi tar med ei oppskrift som blei brukt ved Krøderen:
Oppskrifta har Helga Ødegård fått av sin tante Thora Solie, Hønefoss, og vi tar med litt av det hun skriver:
Ja da, jeg fikk oppskriften av fru amtsdyrlege Ødegård, men nå er det 40 år siden jeg kokte såpe.
Det var:
25 liter vann
5 kg fett
1 kg kaustisk soda
1 fl. salmiakk
litt lavendelolje eller parfyme (hvis vi hadde)
Kokes godt ut, - bres utover og skjeres i passende stykker.
Det blir massevis av deilig såpe, sier den spreke 88-åringen.
Det var lite av sengeklær som kunne vaskes tover på bygdene før 1910.
De hadde nok sengeklær, men det var f. eks. skinnfeller, åklær osv. som egna seg lite til vask.
I 1910 blei Krødsherad Sykepleieforening stifta, en viktig del av dens oppgave var å hjelpe til med klær der det var mangelfullt med slikt.
I åra etterpå kom det flere vaskbare tekstiler i bruk i bygda.
Det blei nok ikke skifta klær så ofte før i tida som nå, men allikevel blei det etterhvert ganske mye klesvask.
Klesvasken var i hovedsak kvinnearbeid, og det var tungt arbeid også.
Til vasken gikk det mye vann, noen steder var det lite vann, andre steder var det ikke innlagt vannpost, slik at alt vannet som trengtes måtte bæres inn i bøtter, mange slike forhold gjorde at det var enklere å ta med tøyet et sted hvor det var nok av vann.
Det kunne være til oller, bekker, elver eller til fjorden.
Der de vaska, bygde de gjerne et ildsted for å få varma opp vannet, de kunne ha ei bryggepanne stående, gjeme under et 'tekke', eller de kunne, som ved Krøderen, gjøre seg riktig flid med å sette opp ei vaskehytte.
Vaskehyttene var enkle bygg med fire vegger og et tak, det var gjerne et vindu i en vegg, det var en ovn eller ei bryggepanne inne i hytta.