|
Je sku sea at je sette bort tanneverken i namnet te den vonde. Je løpp rundt buska to vennur, men da je sku te den trea, så rulla je så lang je va. Je sette nå pin' i furua likevæl. Je vart kvitt tanneverken og har aller hatt'n sea. Men det sku vara slekk at den som høgg den furua, fekk tanneverken min.' Han Bjørn kom aldri til å gifte seg. Han snakka heller ikke om at han hadde vært på frierfot. Jo, en eneste gang. Det var i Engarsroa, det var enda så stor snø om vinteren. Han var på veg oppover til ei jente på en av gardene der. Men der møtte han et talglys som stod og brann i snøkanten svarteste vinterkvelden. Han ble redd og snudde heimover med det samme. Han tok det som et varsel fra de underjordiske. I slike saker gjaldt det om å være forsiktig, en kunne snart bli lurt. Han hadde god greie på det, og nå gir vi ordrett igjen det han fortalte: 'Det va ein kar i Ejjedæl, han var inngjett etter ei jente. Han hadde vørt på setra te føreldra hennas, der hadde'n fått ein dram. I dennan drammen va det hatt noko slekt søm døm bruka te å gje inn følk med før å gjøra døm gla' i seg. Det va blo tor den vinstre veslefingen te jenta. Det hadde døm drippa gjennom ein gullring søm hadde søtti på ei brur. - At dennan kar'n va inngjett va lett å sjå, før han hong etterjenta støtt etterpå. Dessan samma følka hadde gjett inn ein an' gut i bigda her au. Han va reint søm gælin etter dotter døms. Han kunne ikkje før det. Han va te'n Gudbrann Teige og fekk løst se att. Det hadde'n Gudbrann lurt lengen på håss han sku gjøra. Men han hadde fønni ei rå. Guten vart løst, men ingen veit håss det gjekk før se.' 'Og ho Dørte Bakken hadde et ørmehugu på se før å få tak i karane.' Han hadde nok sett litt mer etter jentene, Bjørn også, enn han gjerne ville være ved. 'Je tenkte meg på skaugen etter jentun ein kvell'n, dugele mørt va det alt. Je va kømmin mest på høgda, der stamøtte je ein bjønn. Men da kom je heller svint ne'att, for je hadde ikkje noko hambø på meg. Det vart ikkje noko tå at je kom te jentun den kvell'n, og det va bjønn sjilla i. Je møtte bjønn oppå der ein gong sea au. Sauine mine va borte. Dagen etter la je oppover og sku sjå etter'øm. |
Da je kom oppå ein haug der, ga je meg te å lokke på'røm. Der visste je ikkje tå før det sto ein diger bjønn på tobein bare nokon skrett framom meg. Han slo ihop labbane og skreik søm ein fant. Je sintes je kjente slevune skvatt like på meg. Men så tok je øksa og retta beint imot'n, da snudde'n og labba bortme et bærj nordom der. Nå visste je at'n hadde hi sett oppme haugen, og je jekk bortåt der. Der hadde'n tikji ein lamonge tå meg, han låg hall'etin inni hi. Da vart je vill, kan'u veta. Best det va, kom'n att. Han såg vel je va bortme hi hass. Vi vart ståanes på hver vår sic tå ein grantopp. Je sto fæli med Øksa te å ta imot 'n. Men han kom ikkje. Han luska ågarde snart! Det er fortalt at Kvennrud'n satte sjukdom på folk. Stedern tjente i Skår. Der var han Erik og. Så var det en kveld de satt der og kjankla om noe mens de satt og åt. 'Ja, du ske få danse døradansen i nått, du,' sa Kvennrud'n til Stedern.' Ja, du er vel mann før det au, du, ' svarte Stedern og lo. Så våga de en hannekakufjerding på at Stedern skulle få danse døradansen. - Men Kvennrud'n var vel ikke kommet så langt som ned til Kvennrud, før Stedern måtte på døra. 'Han hadde mest gjort seg i hæl om nåtta.' Han kunne nytte kunstene sine i arbeidet og. Mannen i Åsand tinga Erik til å slå. Han skulle komme mandagen. Men så fikk han annet over seg og kom ikke til Åsand før onsdag. Åsandmannen var arg for det. Det var to dagers hefte i slåtten det, let han om. Nå var det 'årlage' å slå ei mæling om dagen. Så målte Asandmannen ut ei mæling til Erik. 'Fort og væl, fort og væl,' sa han Erik mens han slo, de så fordottene i været støtt. Da de andre karene kom fram til dugurds, lå alt han Erik i tunet og kvilte. Da var han ferdig med mælinga si. Han slo ei mæling i middagsøkta, og ei i kveldsøkta. Da sa han det: 'Ja, nå har je hakka tå dessen mælingane, og nå har di vel ikkje noko å krevja hell før dessen dagane.' |
|
|
|
|
Da'n Gudbrand og dei andre karenn kom, va det følk føre døm på sporet. Da lovde'n på det han Gudbrand, at døm sku få drive lenge før døm fekk bjønn. Og slekk vart det. Døm va innpå'n gong på gong og skaut, døm skaut så bjønn rulla. Men han kom seg ågarde att. I fire dagar dreiv døm etter'n. Den siste dagen hadde'n Krestaffer ladd børsa si med søllkule. Han skaut'n med den. Da døm fekk skinnet tå bjønn, sinte det seg merke etter 18 kulur i det. Døm hadde enda råka, men skøtta drap ikkje før det kom søll.' 'Ein gammal mann oppi kjørkjebigda i Ejjedæl va boli skaugen og såg etter mølta. Da'n kom framåt mira, jekk det ein bjønn der og åt møltur. Han beit åv møltegrase' ne'me rota og plukka det i ein haug. Nå'n hadde fått ein haug så, så åt'n opp den. Mann vart ståanes lenge og sjå på'n. Da'n hadde eti det'n ville me møltur, rusla'n bortme' ei maurtuve. Der vætte'n på labben og grov unna litt i tuva. Maur'n sette se på den våte labben, og bjønn slekte'n tå og åt'n. Slekk hølle'n på ei lang ti, ja han sto slekk ved tuva da mann jekk. Det va ein liten maurtass, ell` blåbertass, døm gjent kælla'n. Ein måtte ikkje kælle bjønn med namn nå'n såg'n, før da vart'n vill. Me'n Gamle-Reiar og'n Gamle-Jon Bøle va onge, sku døm ut og sjå etter jentun ein kvell det va så stommanes mørt. Der jekk'n Reiar like på ein bjønn. Han trudde det va ein nåttfant og ville hølle'n så'n kunne få veta åkken det va. Men så va det ein bjønn! Dei andre karane hadde hørt bjønn skreik, men døm tøle ikkje boli og hjølpe'n Reiar. Te slutt hadde Reiar og bjønn slefft take. Han Reiar hadde ragg miljom fingane da'n kom framatt te dei andre karane. Det va fleire i følje tå døm da. 'Det va ikkje fall å hølle'n, men je va redd'n sku bite,' sa han Reiar. 'Det var om såmmårn, detta, je ville oppi nokon tjenn og fiske. Så fant je på at je ville gå bolom ein åker je hadde i Gråndæln, du veit denna plassen unna Sole, det hadde vøri noko i åkern der før, og dettan hadde je haug te å sjå på. Je hadde fist trudd det va krøtter, men je hadde vørtti var at det nok va bjønn. Han hadde løssemente sett like ved jordesgarden. Der såg je rukune etter'n, der hadde'n rekti søm ein kammar bolme. |
Je jekk ein sving oppigjennom dæln og kom te bakom liune. Je hadde haug te å sjå om det sku vara ein der da. -Jau, der satt det ein rugg i åkern og rispa. Je fant meg ein stein, og så tverrflaug je fram og hevde etter'n. Stein datt ned like ved hugu på'n. 'Bov, bov,' sa'n og la ågarde. Så jekk nå je au da. 'Je høllas oppi der og slo ein gong. Så tenkte je meg te ein plass nedom der før å slipe. Je hadde mange ljåar je jekk med inntulla i ei fille. Ne'i veigen stamøtte je ein bjønn. Ein liten tass. Og dennan va så liten je sintes ikkje det va noko å vara redd hell, så je ville ikkje gå tå veigen. Je tok og drog ut den eine ljåen, tulla filla runt kjøa på'n, je tenkte at'n kunne vara go å ha te å stikke med. Så la je bortover imot'n. Men da flaug'n nedover nokon bakkar der, bortåt ei furu og oppi den. Je prøvde å klive furua etter'n, men je datt nedatt, før ho va før slett. Da fant je på å kaste stein på'n. Je fant meg ein passele kastestein, og med den råkte je'n så'n skreik. Med da braka det oppi lia, det va binna søm kom. Je fekk bare så vidt fata ljåane mine og tikji te beins ne'over før'o kom frampå. Men je slapp nå unna'o.' Den som skal ferdes i skog og mark, vil før eller seinere komme ut for vepsen. Vi fikk 'gvefsebønna' hans Bjørn: 'Vapps, vapps binde. E du ugg, e e ugg, e du skaft te å stikke, e e skaft te å binde. E prøva dennan gvefsebønna eingong e va i skaugen. Han kom så tjukk om me. E sto roll og les bønna. E fekk tre stikk lell, så før meg va're inga hjølp. Det va to karar søm dreiv og slo. Så kom døm på et gvefsereir. Den eine meinte på at'n kunne binne'n, den andre trudde ikkje det. Så la døm te og våga. |