Han hadde ikkje stor skulegonga sjøl hell.
Han hadde vøri hos presten Stub nokon dagar ein gong, sa døm.
De va alt han hadde tå skulegonge meir hell andre.
Men han les mikkji før seg sjøl.
Han sku vøri flink te å lære ongdommen, sa døm.'
I den tida var det ikke så mye med vaskinga i skolestua.
Det ble vaska bare en gang etter hver skoletur, det ble en gang i måneden.
De bare sopa.
Guttene gjorde limer og jentene sopa.
Vi lar Bjørn fortelle:
Vi spella mangt et slag kort den tida vi skulle drive og lesa.
- Vi fikk lov til å gå ut for oss sjølve en og en da.
Men når en var kommet ut, måtte vi snart ut flere.
Jamt var vi både tre og fire gutter bortpå huset.
Der satt vi da og spella et slag før han som først var kommet ut, måtte inn igjen.
Det var vel så han hadde som ei illtru, skolemesteren.
En gang hadde han funnet et kortblad bortpå huset.
Dette hadde han med seg inn i skolestua og holdt det i været.
'E det nokon søm kjennas ved dettan?' sa han.
Men vi svara nå ingen av oss.
Det var helst han Torsten som hadde kortleiken med seg.
Han hadde'n i leseboka under benken.'
Hva Bjørn ellers kunne ha lært i skolestua hos gamle læreren, synge kunne han ikke.
Likevel hadde han inne alle vers av 'Kattevisa', om katta som lå under ommen sjuk og hadde så vondt uti rompa.
Han skrytte ikke av læreren sin som rivemaker.
'Han gjorde nøggele fine rivehugur, men skafta på døm var som et gaffelskaft, med kluns uti enden.
Ikkje va døm så lange heller, så døm va tunge å raka med.'
Bjørn visste å fortelle om folk som hadde prøvd seg på å bli gode spellemenn.
De satt ved en foss tre torsdagskvelder på rad, de ofra hver kveld en spikjibog til nøkken som skulle hjelpe dem.
Så var det en gutt som likegodt gnog kjøttet av bogen før han kasta den sta elva.
Tredje kvelden kom nøkken til ham med fele, men han sa:
'Du skal lære å stille, men ikkje strike på, du ga meg et spikjilår, men ikkje noko på.'
Det ble aldri noen spellemann av den gutten, fortalte Bjørn.
Vi har alt hatt for oss at han var godt kjent med hustuss og haugartuss.
'På den gamle Prestegardsstugo va det slek ein diger mønsås.
Den gongen døm bigde stugo, vart mønsåsen liggandes på bakken te andre dagen.
Døm hadde høgge te legu te'n.
Men så vart det kvelden.
Om nåtta kom tussen og letta'n oppå, så da karenn kom bortåt om mårån og sku te å legge'n opp, så låg'n der'n sku liggi.
Så har e hørt frå gammalt.'
Nå var ikke Bjørn noen jeger, han dreiv ikke mye med børsa.
Men han var det de gamle kalte en veidemann, han hadde rypegarder i fjellbandet vinterstid, om sommeren brukte han stokk til storfugl, grevling og en gang ei kattgaupe.
Han hadde fuglestikkur under, som i de gamle stikkefellene til mus, over disse et kløvd flak tversover.
Deretter kom rajer langsetter med stein- eller stokkessing.
I harestigene satte han snuru av tynn messingtråd.
Ikke så at han åt noe av dette han fanga sjøl, han solgte og fikk kontanter.
Det var nå mest i ungdomsåra han dreiv med det.
Han hadde jaktbørse ei tid, fortalte han.
Han kom forresten borti en kar som kunne 'gjørs åt' med børser.
'Han Gudbrand var fæl med børsene.
Bare han fikk tak i ei børse, gjorde han ved den så den ikke drap.
Han hadde noen svartekunster han brukte til det, men jeg veit ikke meir hvad det var.
Han holdt i børsa og leste noe, sa folk.
Det var mange børser han gjorde åt.
Jeg hadde også ei børse ei tid, den gikk godt, og jeg slompa da til at jeg skaut noe med den.
En vår dreiv jeg på orreskytteri.
En gang ble jeg med han Gudbrand.
Mens vi satt ved varmen og kvilte, sa han Gudbrand det:
'Lat meg sjå børsa di!' -
Ja, jeg lot ham se på den.
Men etter den tida fikk jeg den ikke til å drepe.
Jeg skaut mye med den, men aldri jeg fikk noe.
Jeg skaut lavskrika så blodet dryppa, men fuglen flaug.
Da var det en husmann oppi en av plassene som jeg trudde kunne noe.
Jeg gikk opp til ham.
Vi var borti en bakke der og fant en orm.
Denne dreiv vi inn i børsa og skaut den ut att.
Sia var børsa som ho hadde vori, da drap ho enda.
Bjørn hadde ei uhyggelig historie om ei kone fra Eggedal som satt og setra på Buin.
Jeg hørte ikke andre fortalte om det.
Hun hadde ungene med seg og ei seterjente.
Kona var fremmelig.
En kveld de hadde fått inn kyrne og var kommet inn i bua igjen, ble de var en bjønn som holdt til ute på vollen.
Men den kom ikke inntil bua, og de la seg til å sove.
Utpå natta vakna de ved at bjønnen krafsa seg oppetter veggen og kom opp på butaket.
Nå var det ikke peis i denne bua i de tidene, det var bare en åre midt på tufta, beint over den en glugge i taket.
Og der ville bjønn ned.
Kona torde ikke å stå opp, men hun satte jenta til å nøre på åren.
Da måtte bjønn holde seg unna.-
Men ei tid etter kom bjønn att.
Det var en dag gjeter-' jenta var gått til fjells med krøttera.
Kona var aleine i bua med ungene.
Hun skjønte at hun ikke kunne komme unna bjønnen.
Hun ressledde med ungene, hun satte dem til å ete, og så løp hun ut.
Hun kom seg utom vollgarden, der bandt hun et tørkle for øynene.
Bjønnen øyla henne der. -
Det var lite Bjørn Knudsen hadde å fortelle om trollkjerringer.
Det var eneste ho Anne, som kunne mer enn folk flest.
Hun kjøpte et halvt skippund høy av Mattis Søland.
Men så var han skammelig dyr på foret sitt, han skulle ha to sauer for det.
Anne var opp til Søland med sauene den ene dagen, morgenen etter lå de daue på tallen begge to.
Hun hadde mana sjukdom på dem.
- Men det var andre som hadde makt til å ta bort sjukdom av folk og dyr.
Det var tre kjerringer oppi Eggedal i gammal tid.
De ville ventelig skaffe seg makt til å gjøra åt for sjukdom, for de holdt på om torsdagskveldene oppe ved gamlekjørka.
De var oppe ved kjørkeveggen, så sprang de innpå gravene, og snart var de nede ved kjørkeveggen att.
Men de var aldri i følge.
Når den ene var der, var ingen av de andre der.
De kunne nok noe etterpå.
Jeg vrei meg så i kneet, jeg kunne ikke trå på det.
Det verkte og det reiv så det var fæle tingen.
Nå trudde ikke jeg på slikt som disse kjerringene dreiv på med.
Men da beinet mitt var så vondt, fikk jeg lyst til å prøve ei av dem likevel, det kunne nå ikke bli vene enn det alt var.
Det var ei av dem som skulle kunne gjøra åt for vre.
Jeg bad de heime å spenne for hesten for meg, jeg klarte ikke det engang.
'Vil du ut og kjeire nå, du som har slikt bein?' sa de.
'Ja, je vil ut og kjeire litt,' sa je, - Jeg kom nå fram til kjerringa.
'Har du vondt bein?' spurte hun.
'Ja, je har fått noko vondt i kneet,' sa jeg, og meir sa jeg ikke.
Hun gikk uti kovan en tur.
Da hun kom inn igjen, bad hun meg å brette opp broka så kneet ble bart.
Jeg gjorde nå det.
Så hadde hun noe på ei flaske.
Dette tok hun og vætte fingeren sin med og gjorde et kors med fingeren over kneet mitt.
'Du vil få ei hard ri når du kommer fram te Midtskaug, men så er du kvitt det,' sa hun.
Slik ble det også.
Heime ble de reint forglante da jeg kom, da kunne jeg stige like godt på det beinet som det andre.
Ei tid var Bjørn så i beit for neseblødning.
Så fikk han vite at han Kåte-Reiar i Køsahaugen kunne stemme blod.
Bjørn tok like godt turen ut til Veggesrud og traff han Reiar.
Etter det var han helt bra.
Men så snart Kåte-Reiar var død, var det like ille.
Ei tid var Bjørn så i beit for neseblødning.
Som så mange den tida, var Bjørn plaga av tannverk.
Han prøvde den gamle råda å ta av sitt eget vatn og ha på tanna.
Men det dugde ikke i lengda. Så var han så heldig at han lærte å setta bort tannverken.
'Je fekk veta den gamle råa etter ei finnkjæring.
Midt på nåtta gjekk je te skogs.
Je kom fram te ei stor furu.
Så sku je preka meg i tønna med ein pinne, tre vennur, og for ver gong sku je gå baklengs rundt buska.