«Hvem var han?.,
Hvor kom han fra?«
Tegning. Geir Helgen.
Det er ikke mulig å rekonstruere, men hengslene bringer tanken hen på ferdaskrinene som vi kjenner fra våre bygdesamlinger.
Noe større har det neppe vært.
Rester av et bryne hørte også til.
Det er i mange biter, men kan settes sammen til et langt bryne på omkring 20-30cm lengde.
Nettopp disse redskapene som sigd og tang forteller oss at dette ikke var noen tilfeldig forbipasserende.
Det virker jo ikke særlig sannsynlig
at folk dro omkring med slikt redskap hvis de bare
var ute på reise.
De etterlevende må ha hatt tid til å organisere en begravelse og redskapene må ha vært i nærheten.
Utrustningen med fullt våpensett, hesteutstyr, smietang og sigd på ett sted indikerer jo en tilknytning av mervarig karakter.
Myrmalmhåndtering og slåttemark må ha hørt til den dødes virk-somheter.
Tankene går unektelig i retning av setring.
Selv med et vesentlig bedre klima enn i dag, er det vanskelig å tenke seg noe særlig fruktbart jordbruk ved Haglebuvann, men mindre slåtteteiger mellom myrer og snaufjell har sikkert kunnet yde bidrag til for for husdyr.
Spesielt for driftsformen i forhistorisk tid et det at avdråtten av bufeet var det viktigste og det er ting som gjør lite av seg i funnmaterialet.
Men sigden forteller sitt klare språk om forsanking.
Sporene etter Myrmalmhåndtering er mange i våre øvre daler og myrstrøk.
I en primitiv naturalhusholdning vil selv et lite overskudd fra jernvinne gi grunnlag for spesialisering og i neste omgang for økonomisk og sosial status.
Det samlede våpensett forteller oss at det ikke er noen hvem som helst vi har å gjøre med.
Både skjold og sverd, særlig det tveeggede, har i eldre jernalder hørt til i en aristokratisk våpentradisjon.
De få skjoldbuler vi har i merovingertid synes knyttet til førende lag av befolkningen.
Nettopp Skjoldbulen fra Haglebufunnet er det mest spesielle ved funnet.
Den er nemlig av en høy, spiss form med pigg i toppen, som det sees av fotografiet av funnet.
På kontinentet vrimler og kryr det av denne typen, men her i landet har vi bare tre stykker i det sørlige Norge, samt en av en lignende form som ble funnet på et gravfelt på Strand i Oppdal.
De tre andre skjoldbulene av denne såkalte 'Galgenberg' bulen stammer alle fra Vestfold, to fra Hedrum og en fra Tjølling.
Den gir en datering for hele funnet til 700-tallet e. Kr., altså i midten av merovingertiden.
Vestfoldkysten var det kraftsenter som fikk samlet landet til ett rike i vikingetiden, og de arkeologiske funn forteller oss tydelig at dette 'Vestfoldriket' har solide røtter tilbake i eldre jernalder.
Ikke å undres over at innflytelsen fra dette senteret nådde oppover i landet som her ved Haglebuvann.
En kan spørre seg om den døde kan ha vært fra Vestfold.
For setring er det vel litt for langt hit opp på Haglebufjellet, og for jernvinnas del finnes det lokaliteter nærmere enn her oppe.
Den forhistoriske gårdsstrukturen kjenner vi ytterst lite til.
Særlig gjelder det den perioden Haglebufunnet stammer fra.
Det kan forståes dithen at de gamle gårdene stort sett ligger på de samme stedene i dag som for 1200 år siden.
Derved er de tidligere sporene gjemt under senere tiders bosetning.
Men vårt begrep om Gården med stor G, nærmest som kongsgården i eventyrene, stemmer neppe med den forhistoriske virkelighet.
En må heller tenke seg gården som et slags fastpunkt, hvor man kom
tilbake mer eller mindre regelmessig, mens en store deler av året holdt
til andre steder.
Jfr. senere tiders forhold ved mange gårder som hadde to-tre 'heimestøler' og like mange 'langstøler' hvor folk flyttet rundt med feet etter som forsituasjonen var, og, må det tilføyes, alt etter hvilke ressurser som skulle utnyttes.
I dette lys gir Haglebufunnet mening.
Familieoverhodet, eller kanskje vi skal kalle ham høvdingen, som flyttet omkring med bufe og folk.
De fleste var nok i familie, men en og annen trell dro de vel også med seg.
Hans status er klart markert med bevepningen, sverd, øks og skjold.
Hest har han også hatt, som bissel og munnbit forteller.
Avstandene var nok ganske andre og bød på flere strabaser enn de som møtte Konservator Jan Petersen i 1918 da han skulle opp og undersøke graven.
I ferdaskrinet hadde den døde redskap til å gjøre opp ild og for jernhåndtering. ......
Pilespissene forteller at han drev med jakt.
Noe skille mellom jakt- og krigspiler er det ikke mulig å påvise.
Skjoldbulen kan han jo ha ranet til seg, men det kan like gjerne være at overskuddet av jakt og jernvinne er avsatt i de mer sentrale strøk i det nåværende Vestfold og at han her har tusket til seg dette fremmedartede skjoldet.
Han har hatt en slik status at etter han var død, ble det stelt i stand et riktig likbål, og han fikk med seg våpen og eiendeler i et gravanlegg som tross alt har krevet en viss innsats å få bygget opp.
Nærmere inn på livet av denne anonyme 'pater familias' kommer vi ikke fra det arkeologiske materialet.
Men vi har da fått plassert ham i tid og i sosialsjikt.
Nærmere hvor han hørte hjemme kan vi bare gjette på, og det må bli fra en av gårdene i Eggedal som tradisjonelt har sine setre herved Haglebuvann.
«Hvem var han?.,
Hvor kom han fra?«
Tegning. Geir Helgen.