De «reiste» til Branes for å selge skinn og andre husdyrprodukter og for pengene kjøpte de med seg det mest nødvendige som korn, mjøl, sild og salt.

En sjelden gang så de seg råd til litt julebrennevin, de mer velstående kunne kjøpe «luksusting» iblandt.

Mens de var på Branes kunne det også «gå for seg»:

«Han Gisle hadde vært til byen og kjøpt korn.

Der hadde han drukket seg full og var havna på rådstua.

Der dreiv han og småhuga og tralla og flaug oppetter veggene.

Dermed trudde de at han var galen og slapp han ut att».

Det er også ei historie om en sprek Sigdøling som løfta dørene på Rå'stua av hengslene.

Det var også andre sider ved Branesturene; folk fra dalen blei lurt både for penger og varer, iblandt var det uforskyldt, som oftest var det selvforskyldt.

En historie forteller om bonden som i fylla blei lurt for hele tømmeroppgjøret og resultatet tilslutt var at han måtte gå fra gården.

Kjøpmennene i Drammen «satte ut» på. bygdefolka, (ga kreditt) dette førte lett til at folk kjøpte noe meir enn de hadde tenkt - eller hadde råd til.

Derfor kunne det bli svært mange kommisjonsforlik som gjaldt kjøpmannsgjeld.

Kristoffer Reiersen hadde handelen sin hos «Kristoffersen på Landfalløya».

Der kom det ut at kjøpmannen holdt på å gå fallitt.

Da Reiersen hørte det sa han:

«Ja spellar'n Krestaffersen, så farin så hotte mei spellar ikkje je' au».

Det var bare det at Kristoffer ikke hadde noe å «spelle opp» med.

 (Per Åsland 1943). 

Det kan nevnes noen av handelsmennene:

Johannes Arboe, Omsted, Micael von Cappelen, Pai & Hannum, jens Krum, Jacob Krum, Holst og Pettersen, Kjøpm. Høstad, Gabriel Moe, H. Kjøsterud, Kjøpm. Bruun. Chr. Holst, Søfr. Bloch, kjøpm. Kjos og Fr. Paulsen.

Den handelen som er tatt med her er spesielt det husmenn og småbønder handla med, derfor er tømmerhandelen lite nevnt, det kunne være et kapittel for seg.

Men når sogneprest Borg i 1816 gav en beretning om inn- og utførsel i prestegjeldet (Krødsherad er da med) kommer tømmeret med som det viktigste produktet fra bygda:

Utførsel:

1650 tylfter tømmer og bjelker, 180 bismerpund smør og ost, 50 stk. tiur og orrfugl, 20 tylfter ryper, noen bismerpund humle, 50 stk. slaktefe.

Dette året ser det ikke ut som det er sendt huder og skinn ut av bygdene, men som vi har hørt var dette også vanlig handelsvare.

Innførsel:

3092 tønner korn (av alle slag), 980 tønner salt, 230 tønner sild, 300 bismerpund fisk, 73 bismerpund jern.

Det blei solgt litt tjære og bek, men ikke noe av betydning.

Det blei kjøpt tobakk, kaffe, sukker og andre speserier men det var ikke alminnelig, derfor kunne det ikke settes til noe visst.

Det heter videre:

«Handelen skjer i alminnelighet mot kontanter eller trelasts erleggelse for hva som innkjøpes, og for det som selges mot kontanter eller fødevarers erleggelse».

Som nevnt kunne bygdefolk bli lurt, men det hendte også at handelsmennene blei snytt:

En kar fra Sigdal var hos en kjøpmann og skulle kjøpe jern.

Antakelig kjente kjøpmannen litt til han, for han fikk ikke kreditt.

Mannen gikk da til en kar fra Grenskogen og lånte «bondebogen» hans.

Da fikk han jernet som blei ført inn i boka til sambygdingen.

Men så glømte kjøpmannen å skaffe seg fullmakt fra eieren av boka.

Dermed gikk han glipp av pengene.

Grenskaugbøringen nekta å betale varer han ikke hadde fått.

En og annen Sigdøling var uheldig med handelen sin. To brør hadde brent tjyru og var kømi te' Drammen for å selje den.

Kjøperen gjorde som skikken var, han tok en navar og båra høl i ei tynne for å se om det va' «veie» på tynna.

Om så var, ville det ikkje bli høgste pris for tynna.

Tynna va' full av god tjyru.

Han båra høl i ei te', den va' au fin.

Nå hadde karane fått noen drammar og Anders blitt stolt av den fine tjyrua døm hadde og nøda kjøperen, som ville tatt tjyrua te' høgste pris, te' å båra ei tynne te'.

Der va' det «veie» ja.

Det va'kje rart at'n Rasmus va' harm på bror sin før detta.

Somme tå gamlekarane va seige te' å prute. Ein eggedøling va' vidgjeten før prutinga si.

Handelsmennene i Drammen kjente'n godt, og døm førlangte såpass at døm hadde prutings-monn når døm handla me'n.

Han Kristian Medalen va' grei å handle me'.

Han handla hos Onshus, der blei han bedt inn på kontoret te Onshus'en på et glass - kanskje fleire.

Betjenten kom inn å spurte hå'n sko' ha før noko.

Medelingen nemnte de'. Hvor mye' spurte betjenten. Ja, neimen om je' veit. Du får laga te' noko va' svaret.

Nå visste de fra før omtrent å my'n sko' ha, så det gjikk nok grett.

Ikke alle var like flinke som handelsmenn:

Han Kristen var med en slakter og gjorde opp et dyr de skulle reise rundt og selge ut i smått.

Slakteren var mest frampå, så han førte ordet.

De kom inn et sted og slakteren bau fram fint oksekjøtt.

«De' va' nå ei gamal ku da vi slakta 'o», innvendte han Kristen.

Fløttedagene var 14/4 og 14/10.

Da dro ungdommene ofte utover bygdene helt til Branes for å få seg tjeneste, noen også for å få en bytur.

På torvet råkte ungdommene folk som søkte etter arbeidshjelp.

Dette var kalt «jentemarken».

Til Branesmarken kom Sigdølinger og Egge-dølinger på varehandel.

Den viktigste varehandelen var for disse bygdene i Drammen.

Det er ikke for ingenting at ferdaskrinna her blei kalt «Branesskrin».

Ellers er det Kongsbergmarken som har størst plass i folkeminnet og i rettsprotokollene sjøl om Branesmarken var viktigere for bygda.

Brennevin kjøpte de lite av de fleste, men noen kjøpskåler kunne det bli.

Kjøpte de brennevin tok de fleste med seg kaggen uspretta heim, det var bedre å ta seg en rus mellom gode granner enn i den «farlige byen».

Men da som nå, var det enkelte som likte dette stoffet ekstra godt.

'N Krestaffer va' så indelig gla' i brennevin.

De' va' innimot jul et år, karane hadde tinga ein kagge brennevin frå byen.

Blant døm va'n Krestaffer.

Døm helt te' på Nerstad mens døm venta, det va'kje' så visst hå ti' kaggen kom, døm hadde tinga hesteskyss te'n.

Det va' hjulføre ennå og'n Hælje Jakopsen, handelsmann' på Nerstad) va' full tå «spikk».

Han va' bolt og fant fram handkjerra og kom ramlandes me' den på den hal'tæla veien.

Det støkte laus karane som kom ut i en fart før å ta imot.

Da døm såg at de' bare va' no' «fanteri» a' Jakopsen sa'n Krestaffer:

Nei, nei Hælje, detta e' før alvålige saker te' å helle spell me'».

Veie - tjyruolje.

To aurer levde i vasskaret på Nubberud

På Nubberud hadde de et vasskar i tunet.

Fra omkring 1910 kan jeg huske at to tjenestejenter bar vatn herfra og inn i en vasså på kjøkkenet.

Denne vassåen sto med reinvatn i kroken like innom utdøra.

I vasskaret på tunet gikk det aure, to stykker som var fanget i fjorden eller bekken og sluppet oppi.

De var der i flere år og vokste seg riktig fine.

Jeg har i minne at en eller annen ga dem agnemark om sommeren.

Det er mulig disse fiskene hadde noe med rensing av vatnet å gjøre.

(Etter Andreas Mørch)

tilbake til 1985-1`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.