Helge var rotemester for veien over Råenskogen, og måtte straks ta seg over til Sigdal for å ordne med snøplogkjøring.

De hadde bare de gamleplogene som trøkte snøen til side.

Tungt gikk det, første dagen nådde de radelet med breytinga, andre dagen til Flaglimyrene.

Først tredje dagen kom de ned til Glesne og veien over skogen var farbar igjen.

Da jernbanen var ferdig til Krøderen blei veien lagt om fra Brekka over Flaglimyrene ned til Glesne og videre til Tangen der Krøderbrua førte over elva til stasjonen.

Den gamle vegen fra Råen til Brekka blei gårds- og skogsveg.

Etter at jernbanen var ført fram til Krøderen blei vegen over Sigdalsskogen mye brukt.

Posten gikk fra Krøderen stasjon fra 1874, denne ordninga varte til 1886, deretter kom posten fra Åmot.

Handelsmennene i Sigdal fikk mye av varene over Krøderen.

Da leide de noen (ofte unggutter) med hest og kjerre til å kjøre over skogen for å hente varer.

Som nevnt før var det bakke opp og bakke ned.

Svingene nedenfor Brekka var langdryge å komme gjennom for lassekjøreren.

For lassekjørerne, som kjørte uten lass fra Sigdal, og med 500 kg. på lasset fra Krøderen, var Guttemyrbakkene de verste å komme opp.

Det var en tverrkneik øverst som var lei å komme over.

Som regel tok kjørerne et tak med i draga opp den siste kneika.

De som for over skogen måtte mange ganger stoppe for å lukke opp og igjen grinder.

Det er ikke nevnt hvor mange det var, men det var nok krevd redusering av antallet, for i 1862 søkte Nils Skinnes og Anders Fyrand om at de to grindene deres måtte få stå.

Andreas Skartum trengte grind i radelet mellom Skartum og Fyrand i 1866, det fikk han lov til.

I flere år var det forbud mot å kjøre bil på Råenskogveien, men fra 1916 var den åpen for biltrafikk alle dager i uka.

Gustav Snippen kjørte mjølk fra Sigdal til Glesne meieri med pedalford.

Det hendte ikke så sjelden at Svarteputtbakken blei for tung å komme opp.

Da var det å lesse av «mjølkestruntene», kjøre bilen opp bakken og så bære «struntene» en for en, opp bakken.

I dag er veien lagt om igjen, nå følger veien Tukudalen oppover og kommer inn på den gamle veien ved Enden, videre er den lagt om forbi Endebakkene og forbi Svarteputtbakken.

Ved radelet er den også lagt utenom Guttemyrhaugen, slik at alle de tunge bakkene ser en ikke noe til ved å følge veien.

Likedan er alle «småkneikene» som det var så mange av over skogen borte, slik at en nå med bil, og uten å kjøre med ulovlig fart, bruker ca. 10 minutter fra Sundbakken i Sigdal til vegkrysset ved Glesne.

Stoffet er i hovedsak hentet fra A. Mørch: Krødsherad b. I-III og A. Mørch: Sigdal og Eggedal b. II-V.

DA KRÅKA VAR TREKKFUGL OG BLE BETALT  MED 25 ØRE ...

Det var helst småguttsport å skyte kråke og skjære.

20 øre i kommunale skøttpenger for hver kråke i 1909 kostet noen hundre kråker livet her i dalen.

Da var det småguttene som dreiv jakta. Den varte bare et par år.

I  1938 og 1939 var det 25 øre pr. felt kråke, men det falt ikke mange.

I dag får kråkene leve i fred. Før var kråkene trekkfugler.

«Når kråka kom att, var kjøtet spikji».

Nå er jamvel fjellet erobret av kråkeflokkene.

FRA SIGDAL TIL BRANES

AV HÅVARD STØVERN

Bygdeveien utover Sigdal og Eggedal var en ridevei som svinga seg fra gard til gard.

Der det var for bløtt kloppa de og den var ikke verre enn at det gikk an å slenge seg fram med ei kjerre.

Den største trafikken til Branes foregikk på vinterføre, da var det lettest å ta seg fram med varer.

Ellers gikk de tilfots, da brukte de gjerne ei «kjeppøks«.

Det var egentlig en stav, men håndtaket var ei smal øks med skarp egg.

Det var et godt verge. Noen var ofte ute og reiste, mange var aldri utafor bygda eller grenda.

Ei kone fra Sandsbråtan flyttet i 1914 til Tukudalen, hun var da ca. 53 år.

Hun hadde da aldri vært så langt uti dalen før.

Det er ca. 5 km fra Sandsbråtan til Tukudalen.

(Ole 0. Bakken 1952).

Når da andre for vidt og bredt, måtte vel enkelte si som han Nils Skåla i Eggedal:

«I all'væla, å edet døm fer etter?».

For de fleste var å «reise til» Drammen eller Oslo, å gå.

Han Jon Moen fra Eggedal «gikk fra Moen tili' ein sommarmorra han sku'te' Branes.

Han gikk den gamle veien me' alle bakkane.

De'va' mest like bakkut ne' på Eiker som oppi herden ti'a.

Han va' i bien så ti'li om kvelden at sola sto' i Branesåsen enda.

Det va' rundt 10 mils vei».

 (Helge Skare 1942).

Ellers kunne en «Branestun være som en Eggedøling forteller:

«Je' va' me' te' Branes om sommar'n.

Je' skulle vara me'n Jon Åsen, kræmar'n.

Han Jon sko' handle i lasset før mei. Vi kjørte me' dei tohjula kjerrune, vognar fanns de' ikkje oppi her da. (Ca. 1860).

Vi re'ste i otta og kjørte i ett te' Solumsmoen, der gvilte vi.

Derifrå kjørte vi te' Hekksund og gvilte hoss'n Johan Fredriksen. (Overnatta).

Der va' de' fullt a' fjellfølk.

Brennevin hadde døm, og drakk. Je' hugsar hallingane va' noen urolige skrottar.

Dagen etter kom vi te' Branes.

Vi fekk handla i kjerrune våre og kjørte te' Høkksund om kvelden. Trea da'n kom vi te' Eggedæl seint på natt».

Det kunne hende litt av hvert på en Branestur:

Han reiste ifrå Grønvøll om mårån og kom til Branes om kvelden.

Det var ikkje andre på Grenskaugen som gjorde den turen på dagen.

Ein gong gikk det gæli for'n.

Det var i Setersbergbakkane på Modum.

Han hadde da et stort skinnlass på slean, så satt han sjøl oppå lasset og lot det stå til utover bakkane.

Nederst i bakkane skar kjelken ut og han Per stupa på hugu mot ein stabbestein og slo laus hele hugufløtten etter hårgarden frampå panna.

Heile fløtten låg bretta bakover i nakken.

Han måtte gå ein stubb før han kom til følk, men han drog slean med seg.

Han skremte mest livet av kjerringa der han kom inn.

Han ba' om å få noko rå tjiru.

Denna smurte han i hugu på seg, bretta huguflotten framover att og sette kringel tørkle.deretter drog han til byen med skinnlasset.

Han kom heimatt med lass og.

På gardene hadde de hester, og der var ridehesten transportmidlet like sjølsagt som bilen og sykkelen er det for folk nå.

Men for husmennene og fattigfolk ellers var det beina som var framkomstmidlet og på jernskodde kjelker med drag og drataug dro de kønn, mjøl og salt fra Branes og oppover, helt opp til de øverste plassene.

Vi tar med ei historie til fra Eggedal:

«Han bestefar hadde ein jarnskonningskjølke, hell mest ein stea å kalle, som 'n drog te' Branes med etter mat. Det va' like innåt jul.

Han tenkte se' heimatt te' julekvelden.

På veigen va 'n innom ei stelle. Der bar kjerringa seg ille før'o hadde ikkje fått slakta grisen.

Han tok den grisen før'o, og defør vart de' seint på'n.

Julekvelden kom'n draganes oppover, så da'n sette se' på sle'an mølløm Tovstjennbakken og Stabrekka før å ta ein pust, tennte døm lisa i Hansongardenn.

Der hadde døm nok alt smaka på julebrenne-vinet.

Nokon tralla og nokon kva.

Da va'n så svett at da'n slo på kleda over bringa med handa vart'o våt.

Han dørma der på slean, så slitin va'n.

Da'n vakna atti, va'n så tæla at'n måtte ne' på knea før å komma se' oppatt. Så drog'n i ett drag te'n va' heime i Skareflaget».

(E. Engebretsen 1952).

tilbake til 1985-1`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 31