Vegen over skauen...av Håvard Støvern.De gamle gikk mest til fots når de skulle et sted, eller de kunne ri. Hesten var transportmidlet på gårdene før det blei brukbare kjøreveger. Når de gikk tilfots hadde de med ei kjeppøks. Kjeppøksa var ei lita lett øks med smalt. blad. Øksebladet var handtak og det forholdsvis lange skaftet var kjepp. Den vesle handøksa var godt verge. Det meste av ferdsla til grannebygdene gikk på tvers av dalen. Over åsene til grannebygdene var det mange stier, seterveger eller skogsveger, de var ikke farbare med hjulredskap. Den gamle vegen over til Glesne i Krødsherad tok opp i Tukudalen i Sigdal. Den gikk forbi Jonasplassen. (Jonasplassen ligg omtrent rett ovafør Endebakkane, ved veigen te' øvre Reistadsletta, ein 20 menutts gånge innover frå Glanås, det e' bare tømmerskaug der nå). Videre framom «kastet» ved Piperudtjern, forbi Reistadsetra og Plassanesetra, vest-om Versåsen og tjennet, her kom det inn en veg sørøstfra Kavlebrumyr, en sti gikk rett ut bakken og kom vestom Onsåsen, en annen fulgte bekken fra Versåstjenn og kom innatpå ved Onsåsen, videre forbi Bråtastua og ned til Glesne. Det var kosta endel arbeid på denne vegen tidlig. I 1645 fridde Kristoffer Torkildsen Haugerud (sia på søre Støvern) til Astrid Andersdatter Hoffar. Da gikk han over Kavlebrumyr og da lå det «kavler» i myra som folk gikk eller rei over. I 1791 gav veginspektør Peder Gulbrandsen ordre til lensmann Knut Eken (Eikjelensmann) at han skulle gjøre kjent for noen navngitte menn i Sigdal at de skulle ha vegrote over Reistadskogen, og høre inn under rotemester Kristoffer Reistad. I 1833 tok de til med omlegging av vegen over skogen, den kom til å gå utenom den gamle vegen. Den tok opp fra Sigdal ved Skartum til Enden i Tukudalen, opp Endebakkene, langs bekken oppover til Svarteputt, over Guttemyrhaugen, ned til Brekka, videre nordover og kom ned ved Råen i Krødsherad. |
Det var mange bratte og stygge bakker på vegen, særlig om en reiste fra Sigdal. Den første var Bøllebekkbakken mellom Skartum og Enden. Etter Enden kom de til Endebakkene som var lange og tonge. Svarteputt-bakken var ikke så lang, men tverrbratt og var et vanskelig punkt som vi skal se. Den andre vegen, fra Krødsherad var det bakken opp til Guttemyrhaugen som var vanskelig. Ombygginga var pliktarbeid og det var en stor arbeidsstyrke på anlegget. Veginspektør Danielsen skreiv i 1837 at det var så mange i arbeid på Skartumåsen at det var vanskelig nok å føre tilsyn med arbeidet der. Tilsynsmenn var Elling Sorteberg fra Krødsherad og Asle Hoffart og Lars Skatvedt fra Sigdal. Vedlikehold på veiene var pliktarbeid. Hovedveien var delt inn i roter, hver som hørte roten til måtte gjøre sitt pliktarbeid. På veien over Sigdalsskogen blei det på denne måten 4000 alen av rote 7 som ikke var delt opp i vegstykker, det var ingen til å ta dem, alle hadde nok fra før. Slik kom hele prestegjeldet til å betale vedlikeholdet over Råenskogen. Men så var det brøytinga om vinteren. Formannskapet foreslo i 1846 at den også skulle kostes av prestegjeldet. Dette satte kryllingene og eggedølingene seg imot. Dette blei likevel vedtatt, med ordførerens dobbelt-stemme. Truls Skinnes brøyta vegen over Sigdalsskogen i 1858 for 2 1/2 spesiedaler om året. I 1859 tok Asle Råen arbeidet for 2 spesiedaler, men i 1861 forlangte han 4 spd. Kanskje hadde han vært ute for en riktig snøvinter med mange brøyteturer. Først i 1890-åra hadde Helge Reistad tømmerkjøring på Glesne. En morgen han vakna og så ut, var det kommet omtrent en alen nysnø. forts. |