|
God mat i Eggedal var Blodklubb med biggmjøl I Nomedal bruka døm ikkje blo i klubben, de va berre raspeklubb der bori. Men da je kom te Eggedæl, lærte je på ein an sjikk da (1875). Vi raspa skrelt taffel (poteter) på raspa, rørte i blo og hadde i salt og mjøl, helst biggmjøl, men og lite rugmjøl sa'n vart blautare og meir såppin da. Vi rørte me turu og hadde så blaut deig som rå, vette hennane i vatten og laga klubbar. Så hadde vi fett i, du verden å feit klubb vi laga te, sauefett, nirefett, de råka vi hadde flesk i'n au, ferst flesk. Da va're beste å koke på fleske lite fist. Så koka klubben mølløm ein og hallan time i vatten. ja, vi salta lite på klubbevatne. Så te håndags koka vi enda klubben i samma grita me kjøtt og flesk, så te eia bruk. Nå're va telaga meir klubb enn vi åt opp varm te meddas, så varma vi'n oppatt ve å koke'n litte atte. Kall klubb vart skøri i sjivur, lagt i panna og enten koka i mjølk hell stekt i fleskefett. Han sto og surra te mjølka va mest innkoka, da va klubben blitt blaut, mest som ei røre. De va te dugurs hell te kvells. Koka klubb va meddasmat helst, og da hadde vi jenne lungemos attåt, så klubben jore ut for taffel på ein måte. Men de va mange som hadde klubb te meddas me suppe, helst kjøttsuppe attåt. Je veit vi hadde enda klubb te bisk sommetir, oren helst vare te meddas me gammal suppe attåt, me røtar og tåffel i. I Sigdal var det enda klubb til føre dugurn, koka og ofte med hellerpølse attåt, koka i same gryta, og så poteter. Tenerane hølle klubbelag etter slaktinga. |
Fra Sigdal og Eggedal Bygdemuseums samlinger
Ved museet er det en spade o gen greip som Sigurd Tveilen har skaffet museet i 1942. Tveiten fikk disse fra Sundbakken. Begge er merket med «G R», men vi vet ikke sikkert hva bokstavene står for. Greipen har tre tinner av jern, mens spaden er av tre med «jerrnskoing», noe som var ganske vanlig dengang jern, var forholdsvis dyrt. |
|
Det er oppe på de steinete viddene under Grindefjell en høstdag da de første snøfillene jager under den gråtekte himmelen. Han speider forsiktig utover den skrånende steinura. Hm - det var da rart at det var så blåst for fugl og harepuser i dag? Forrige helgen hadde han med seg en tung kjøttbør i sekken da han vandret på hjemvei. Kunne det være værdraget som var så ulagelig? Høyre handa hviler i børsereima mens han påny kaster et våkent blikk bortetter fjellet. Så bøyer han seg forsiktig ned etter en stein, kaster den nedetter ura. Mon tru om inkje 'n harepus sko' verta skremd opp tur middagsluren sin no'? Da får han øye på det - et grått loddent hode bare 8-10 meter fra ham. Hodet ligner på en hund, men den raggete pelsen minner om noe annet. Geværet smeller raskt, og blodet spruter fra dyrehalsen. Dermed var en av de siste ulvenes vidstrakte vandring på jakt etter føden her oppe på Norefjellviddene forbi. Det er 24 år siden Endre Skaseth holdt meg i spenning en vinterkveld i stua til Gunnar Lindelien i Krødsherad med denne jaktberetningen. Vi hadde fått den siste skrubbeskytteren på Norefjell til å fortelle. Den blide og tvers gjennom godlynte karen ga oss en beretning så vi straks etter nesten fornemmet ulvehyl rundt hushjørnene på Scandium. Men så var det nok bare nordavinden som kastet vinterens første snøkorn hjørnemellom her ved inngangen til fjellet. Den gang hadde det ikke gått mer enn et halvt hundre år siden den siste ulvejakten på Norefjell. Den aller siste var forresten ikke dette eksemplaret. Bare noen få uker senere var bror til Endre og Gunnar Dokken på jakt i traktene ved Gråfjell. |
Der falt nok en ulv, antagelig livsledsageren til den Endre hadde lagt nedpå.
- Det var ikkje sett skrubb på Norefjell på mange år den tid je' traff på'n ved Grindefjell, fortalte Endre. - Men je' hugser a' mor fortalte mye fra den tid hu gikk på skolen. Da måtte buskapen gjetes på fjellet sommarstid, og tuta gjorde'n like rundt hushjørna... Hva han tenkte da han fikk øye på det lodne dyret borte i fjellura? Nåja, Endre klukket lunt da han berettet: -je' visste 'kje rektig å det va' for slags dyr som satt der. Ikkje var je' klar over da'n datt hell. je' hengte'n på rjupesekken og da subba'n bakken. Detta var jo om søndå n, og på veien nedatt møtte je' mange. Jaktutbyttet mitt den helga vakte jo rimeligvis oppsikt. forts. |