DEN FØRSTE BESTYRER.

I 1893 da Høgevardehytta sto ferdig, ble Bjørn Haugan fra Krødsherad ansatt som bestyrer.

Han hadde skrevet i sin søknad at han hadde gjennomgått norsk jegerkorps' underbefalsskole med karakteren «meget godt» og «særdeles godt» i oppførsel til sersjanteksamen.

Hans far, lærer Skaset, hadde en seter på Norefjell, så han var godt kjent på fjellet.

Og ikke minst, han hadde en søster som kunne hjelpe ham med bevertningen.

Det var en ansettelse Turistforeningen aldri kom til å angre på.

Bjørn Haugan bestyrte hytta i 43 år, og han og Høgevarde ble ett.

Han var en ekte fjellets mann, han kjente Norefjell som ingen annen.

Som gjetergutt i barneårene streifet han rundt om med bølingene i fjellbandet, som ungdom trådte han dansen på Dansarflatin mellom Ravnås og Augunshaug, og som voksen drev han på jakt innover hele fjellet.

Det var ingen lett oppgave å være bestyrer på en turisthytte høyt til fjells på den tiden, men Bjørn Haugan var mannen som mestret den oppgaven.

Han satte sin ære i at det ikke skulle være noen mangel på mat og drikke og brensel.

Det ble mange harde turer til Høgevarde med tunge bører.

Det hendte han dro fra Høgevarde kl. 7.00 om morgenen til bygds, og så tilbake til hytta kl. 10.00 om kvelden.

Etter hjemkomsten hendte det også ofte at han måtte ned i Laksejuv for å hente kuene, så arbeidsdagen kunne bli 18 timer.

En påske en gang kom det flere gjester til Høgevarde enn Haugan hadde regnet med.

Det ble mangel på mat, og om kvelden langfredag dro han til bygds etter brød

Han måtte helt over på østsiden av Krøderen der landhandleren bodde.

Landhandleren var «lesar» og Haugan måtte først delta i et måltid og siden høre på en lang oppbyggelse, før han med sine 16 kilo på ryggen kunne begi seg på tilbakeveien.

Han lå over på Skaset nede i dalen, og kl. 5.00 neste morgen var han på farten igjen.

Kl 09.00 var han tilbake på Høgevarde og gjestene fikk nyhentet brød til frokost.

MØTE MED BJØRNEN

Det ble skutt mange bjørner på Norefjell på Haugans tid, de fleste nede i Laksejuv.

Hans Movigen var mester for ialt 21 bjørner i sin tid.

Også Haugan møtte bjørn nede i Laksejuv.

Sammen med sin bror fikk han se to bjørner, og en gang senere da han skulle slippe hesten på havn nede i juvet, kom han tett innpå en bjørn.

Men Haugan felte selv aldri noen bjørn i Laksejuv, men han skjøt en bjørn lenger nede i skogsbandet.

Bjørn Haugan var en fremragende fjellfører, og under de vanskeligste forhold loset han sitt følge trygt fram.

Men han hadde den største respekt for fjellet, og han sa en gang at han ville fraråde enhver å dra til fjells i styggvær på vinterstid.

«Det finnes ikke noen som er så god fører at man kan være sikker på å nå fram til bestemmelsesstedet».

TRE GENERASJONER

Etter vel 40 strevsomme år på Høgevarde gikk Bjørn Haugan fra borde i 1936, og han døde i 1956.

Men de gode tradisjonene på turisthytta ble ført videre, idet Kari og Einar Haugan sto klar til å overta.

Det var samme to i dem som i gamle Bjørn, ekte fjellfolk som elsket Norefjell og Høgevarde og som skapte en atmosfære på hytta som de mange gjester gjennom årene nok aldri glemmer.

- Hva er det som gjør at dere blir her oppe, er det for å tjene penger, eller hva ..., ble Einar Haugan spurt en gang.

Å, nei du, pengene spiller mindre rolle, det er nok kjærligheten til dette fjellet og livet her på Høgevarde som holder oss fast, svarte Haugan.

I 1970 tok også Kari og Einar Haugan farvel med Høgevarde, og i dag er det sønnen Olav Haugan og hans hustru Grethe som er Høgevardes vertskap.

DET FALT TUSENVIS AV EKORN HVERT ÅR

I 1920-åra ver det god pris på ekornskinn.

Ungdommen hadde lite å gjøre, og ekorn var det rikelig av.

Da falt det i tusenvis ekorn hvert år. I et par tilfelle hadde guttene lært opp hunden sin til å finne ekornen.

Når hunden merka ekorn i et tre, ble det stormgjøing til jegeren kom til.

Det ble brukt reduserte ladninger på ekorn-jakten, halv mengde med smått hagl og vel en halv ladning med krutt. Etter at salongriflene kom i bruk etter 1890, ble det våpenet for ekornjakt.

(Etter Andreas Mørch)

RASPEKLOTA - BIGGMJØLSKLOTA OG MJØLKEKLOTA

«Raspeklota va tå raspa rå taffel og biggmjøl, salta litte, laga te me ei sjei eller me nevane te passelie klotur (Sigdal, klotir), koka i kjøtts-uppa, je laga helst te som ei stiv røre så je kunne legg 'o i me ei sjei.

Biggmjølsklota va tå biggmjøl og mjølk.

Gammal suppeetat me raspeklot hell biggmjøls-klot va go mat.

Je stunner så på den, men de får je aller nå, og så metta'n så godt og bier så lengen tå slekk mat».

«Mjølkeklota vart koka ta gveitemjøl og mjølk og hatt i mjølkevillinga.

Dum koka'o  jent i vatten fist og hadd'o oppi villinga, men døm koka'o enda i villinga au.

Da vart villinga kælla mjølkeklot hell klotemjølk

(Etter Andreas Mørch, skrevet opp i samtale med Gunhild Finnebråten, Eggedal, født 1859, og Marte Fragått, Sigdal, født 1869, død 1954.)

To bordsetninger

«Ho Marte sko' gjifte seg, og som så ofte blei det trangt om plassen.

Det vart snakk om to bordsetningar, da va' den fyste bordsetningen den grommaste».

Mor hennas Marte lurte på åssen hu sku' ordne detta og så nemnte ho på, at kanskje ho fekk vente, ho Marte.

Men da høgg'n borti han Gunnar: Nei så farin om ho ska' vente idag, ho Marte da!»

Herleik Ødegård 1984.

Spillemenn

Det var Jens Pedersen Varsla (Slottfelt) og Bjørn Velstad (han reiste til Amerika) som var spellemenn i bygda utom Prestfoss i 1860-70 åra.

Jens «gikk på sine ben til Branes for å høre Ole Bull».

Han Bjønn va' hardhendt når'n spella: «Du ska'kje rive å slite me' fela som om du sku' rive skinne'ta ei geit», sa'n Jens te n.

Nils N. Haugen 1984.

tilbake til 1985-1`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside. 

til side 19