På Verket kosta da et tonn malm:

Malmen kr.           8,33

Skeiding kr.          2,50

Kjøring kr.            3,75

t 10% utgifter kr.  1,42

Kr.                     16,00

Hvert tonn malm burde holde 8 kg, nikkel og kobolt, koppermalmen 6 kg.

Men i en innberetning i september 1879 ble den store gjelda som var problemet.

Det skipningsferdige metallet de hadde på lager, var det umulig å få tilbud på.

De måtte vente til metallet ble handelsvare på det utenlandske marked.

Skulle de komme seg ut av knipa måtte hver aksjeeier ut med 40 kroner pr. aksje.

Drifta var nå avhengig av om aksjeeierne var villige til å punge ut.

Det er ikke direkte sagt, men vi forstår av direksjonens utgreiing, at det var misnøye med drifta.

Styret hadde stolt på bestyreren, det ble for kostbar drift.

Revisorene uttalte høsten 1878 at Nikkelværket, som hadde et betydelig malmfelt å ta av, ville gå en bedre fremtid i møte hvis prisene på nikkel og kopper ikke holdt seg på det låge nivå det nå var.

Ivar Velta var som unggutt med blandt dem som arbeidet ved Verket denne andre perioden.

Han fortalte at en dag kom bokholderen Ellert Ellertsen ut og gjorde kjent for arbeiderne at nå var det slutt.

Ellert klarte ikke å holde tårene tilbake da han kunngjorde denne triste meldingen.

«Det vart stilt da Ellertsen hadde lesi opp før uss, og han sto og gret så tårane trilla

Det var noe 14-åringen hadde lagt merke til.

Men Sigdals Nikkelværk A/S holdt fortsatt gruvene i frist.

Det var flere årsaker til det.

For det første var det drømmen om en Sigdalsbane med låge frakter, den skulle avløse den kostbare hestekjøringa.

Videre var det håpet om bedre nikkelpriser og billigere måter å få fram nikkelen på.

Det var håp som aldri ble oppfylt.

Ved utgangen av 1878 var Verket ennå igang.

Nå var det på tide at kommunen fikk sin del av inntektene.

Derfor kom regnskapsføreren for skolekassa med framlegg om at Sigdals Nikkel-værk A/S skulle ut med 20 kroner i skoleskatt for 1879.

Under begge de siste storkrigene er gruvene på Grågalten undersøkt med tanke på drift.

Særlig under siste verdenskrigen var det store planer med taugbane fra gruvene ned til Kringstad, malmsilo i berget ved enden av Prestfoss brua, kjøring av malmen til et eller annet smelteverk.

Det ble ikke mer av det, norske bergverksfolk uttalte seg, som sakkyndige, at gruvene her ikke var drivverdige.

DE GAMLE FORTALTE

Det er nokså tilfeldig det vi fikk notert av folkeminne etter gruvetida.

Det lå litt for langt tilbake alt for 50 år siden.

Men der var kjent at det var svensker med på gruvearbeidet.

En av disse skrytte så av alt hjemme i Sverige.

Kirkene der var så store at det gikk 10 Holmenkirker i ei av dem, fortalte han.

« Å », sa de andre, «du får vel slå av på det?»

«Jag slår av halvparten, inte mer», sa han.

Gruvekarene måtte til bygda for å handle seg mat.

I Turiball, den vesleplassen sør for Rustand, sat det ei eller to kvinner og bakte lefse, ruglefse.

 Smørhandel var det i Rustand, handelsmennene førte ikke smør i butikken ennå, Martin Hartz og Nils Halvorsen Green hadde kjøpt ei gammel stue, visst i søre Rustand, og satt den opp på ei leid tomt av Kringstad, altså i Vika.

Der begynte de landhandelen sin i 1874 og holdt ut i to år.

Det var handel som var grunnlagt på gruvedrifta.

Vi nevner og at på Åsen av Skartum handla Frederik Hartz.

Dermed har vi lagt opp til å forstå det gruvekarene kalte bordbønna si, vi får samtidig en tanke om en viktig del av matstellet deres:

Turiball - lefse

Rustand - smør

Vika-serop og

Hartze-mjøl.

Bestefar, Ole E. Sund, søre, den yngre, kunne ei vise fra  Nikkelværket, den gjaldt blandt annet protokollen, men visa er borte, ingen kan den nå, forteller Ole Foss i Minnesota.

Det var nok så som så med hygienen i arbeiderboligen ved gruva.

Det ble så ille med lus der, er det sagt.

Og snart gikk eventyret om lusa på Grågalten bygda langs: ja, med åra var den blitt større og større for den hadde så gode vilkår å leve under.

Sist på at gruva var i gang, var lusa så pass grov at den satt med sekskjellings-brødet = stompen mellom framlabbene og gnog.

Men den var likevel ikke til fare for mannskapet.

Det levde et eneste sagn om ulykke ved smelteverket.

I smeltehytta var den store ovnen med høg pipe på.

Når malmen var smelta ut størkna slagget til ei stor kake.

Den skaut de i stykker. Det kom til å koste en mann livet.

Han var med og skulle skyte sund en flake med slagg. Men så gikk ikke skottet.

Han ville da borti en glugge og se nedi hvordan det gikk.

Der small det, han fikk steinspruten i hodet og døde av det.

Så sier sagnet, slik Kristian Vika hadde hørt det.

Vi finner ikke noe om slik ulykke nevnt i kirkebøkene.

Prestene var ellers nokså nøye med å opplyse om et uvanlig dødsfall.

Men det kunne lett gått verre enn det gjorde en gang på Grågalten.

Og nå er det ikke tvilsomme sagn vi har for oss.

Det gikk ganske brått for seg at arbeiderne forlot gruva på Grågalten.

Alt ble liggende som det lå.

Det varte forresten ikke så lenge, er det fortalt.

Bor, feisler, kjetting, hakker og malmskuffer forsvant etter hvert.

Det ble sett på som alle- eller ingenmanns gods.

Det er ikke nevnt hvor det ble av.

Men i dynamitthuset - krutthuset ved myrkanten - stod det att et kvarter med bergskrutt.

Dette visste en flokk med halvstore gutter nedi bygda om.

Der var det muligheter til ei real kruttkjerring.

Det ble ikke bare med prat og overlegg, karene drog oppover en ettermiddag om sommeren.

Kvarteret med krutt ble satt midt i myra med en nøyaktig lagt gang med krutt inn til myrkanten, kanskje 20 meter unna.

I haugen der samla guttene seg og venta spent på smellet.

De holdt seg litt unna han som tente.

Noe smell hørte de ikke. Men at det small, er sikkert.

Folk nedi bygda undra seg over hva slags kjempesmell de hørte oppe fra Grågalten denne tida.

- Etter hvert kom guttene til sans og samling igjen.

Alle var slått over ende i lynghaugen, men ingen hadde skadd seg.

Uti myra var det bare ei grop etter eksplosjonen.

Det var ikke til å unngå at guttene ble mistenkte for å stå bak smellet, men de visste ikke noe om hva som var skjedd oppå ved Gruva - om noen spurte dem.

Først da de var eldre og sindige menn, fant de ut at de vel kunne fortelle om denne hendinga, om hvordan de stelte alt i stand på Dynamittmyra, - men det var sant som de alltid hadde sagt, noe smell hørte de ikke.

GRUVENE I DAG

Ramstadgruva oppi Juvsåsen, 650 meter nord for Svartetjern, har ikke de lange gangene og djupe gruvehola.

Men det er tydelig å se at det en gang har vært malmdrift i åsen her, og nedover fra gruva er det en slags arbeidet veg til transporten vinterstid.

Gruva på Grågalten er litt av et turistmål i dag.

Den langstrakte haugen med malm = pukka stein, har sitt å fortelle.

Kommer vi der en dag med sterk sol, kjenner vi svovellukt som stiger opp fra haugen.

Vi tør også gå ut fra at det er atskillig kopper i denne malmen, for skeiderne hadde pålegg om å sortere fra all den kopperrike malmen og kassere den, det var nikkel de skulle ta ut.

Likevel ble det, som vi har nevnt, mer kopper enn nikkel i det produktet Sigdals Nikkelværk hadde til levering.

Dagstollen - gruvegangen - ble fullført under siste verdenskrigen da det for alvor var tale om å sette gruva i gang igjen, de siste 4 metrene fjell ble sprengt ut.

Dette gjelder det største gruvehølet, det er et par mindre også.

Hvor djupt det egentlig er til bunnen, skal vi ikke kunne si.

Nå står gruva full med vann i høgde med dagstollen.

Vinterstid er det tjukk is både i gruva og i gangen.

Den går nå opp langt utpå sommeren, vi bør vente til uti juli før vi tar turen inn gruvegangen.

Det er en litt fuktig og kjølig tur de 64 metrene inn, men farefritt er det, sjøl om det drypper litt av taket.

Mørkt er det også, men det lyser snart fra gruvehølet.

Vel fremme ved vasskanten der får vi lønn for umaken: et vell av farger som vi ikke finner maken til noe sted ellers i bygda.

 Men det er dessverre litt avhengig av om vi har det rette lyset ned over veggene.

tilbake til 1985-1`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside. 

til side 11