MALMVEGEN

Det var helt nødvendig med kjøreveg fra gruvene ned til bygda.

Malmvegen, var det første de tok fatt med av utbygging.

Det var en smal, grovplanert veg for vinter-kjøring.

Vel kunne de ta seg fram sommerstid med ei lett støytekjerre, men det var vintertrafikken de regnet med.

Fra Gruvevollen tok den seg fram etter myr-kantene.

Utpå Heistupet lå Dynamittmyra.

Der var det et lite tømra hus godt unna sjølve gruva, det var krutthuset der de hadde bergskrutt-lageret sitt.

Her gikk Malmvegen i nordkanten før den tok ut Lensmannslia.

Det hadde seg slik at Prestbråtan, det vi kaller Moen, der ungdomsskolen og Samfunnshuset nå ligger, hadde skogen sin oppi denne lia innom Olhovd.

Ei god tid etter at gruvedrifta på Grågalten stilna av, hadde lensmann Gulbrandsen den eldre, Prestbråtan med skog.

Etter det ble det Lensmannslia.

Fra denne lia tok Malmvegen ned gjennom Djupedal til sør for Mollerud, ned gjennom Almannshagan (Alle-manns-hagen) og Kringstadhagan ned til Verkenstomta ved Prestfoss.

Det var en tung veg opp, rundt 4,5 km lang, med en stigning på 550 meter, gjennomsnitt stigning 1 : 8.

Det lønner seg lite å velge Malmvegen om en tenke seg på Gruvene en tur, stykkevis er den grodd til med skog.

Men det går andre veger opp, nå kan en kjøre mer enn halvvegs opp i lia med bil, det er jamvel to bilveger å velge mellom, begge private.

GRÅGALTGRUVA

Nå ble det livlig ved Gruva utover fra midt-sommeren 1876.

Det var boring og sprenging fra morgen til kveld alle hverdager.

Tallet på borhauere, det var de karene som sprengte i gruva og fraktet fram stein til skeidemannskapet, var høsten 1876 19 mann.

De dreiv med å utvide feltet samtidig med at de tok seg ned i djupet på gruva.

De som satt med pukkhammer og knerta sund den framførte steinen, skeidemannskapet.

De sorterte fra ubrukbar stein og fraktet den unna samtidig som de samlet den metallførende malmen i haug, ferdig til nedkjøring til Verkenstomta ved Prestfoss på vinterføre.

Fullt skeidemannskap var ei tid på 20 mann.

Resultatet av arbeidet deres var mellom 500 og 600 tønner malm i måneden.

Etter det Andreas Øverby fortalte fra han var smågutt, gikk det rundt 30 hester i malmkjøringen fra gruvene og ned.

Det var «to vennurs veig», dvs at de gjorde to turer opp på gruvene om dagen så lenge det var føre.

Til å begynne med, målte de opp malmen oppe på gruva, men det var ingen god veg å kjøre ut gjennom lia, det hadde lett for å bli slengt av malm av de låge kassene, verst ved uvoren kjøring.

Derfor ble det slik at malmen ble målt opp når den var vel nede på Verkenstomta.

Det varte ikke lenger enn til utgangen av mars 1877 med fullt skeidemannskap.

Alt i januar var tallet på borhauere satt ned til 15, innen utgangen av mai var det bare 4 mann igjen, de holdt på med avbrytingsarbeid i gruva og fraktet ikke fram stein.

I april ble det færre skeidere, og i mai ble de flyttet over til Ramstadgruva.

På Grågalten fortsatte de med å holde gruva fri for vann.

Det siste som skjedde i denne omgangen, var at skeiderne var her en tur og arbeidet opp

tybeholdningen (den fremførte steinen) 165 tønner i alt.

I november 1877 var det hel stans ved begge gruvene, både på Grågalten og i Ramstadmarka.

RAMSTADGRUVA

Her på østsida av dalen ble det arbeidet bare i sommerhalvåret.

Det var to grunner til det.

For det første var det «arbeidets natur», som det heter, ved at gruva lå ganske i dagen.

For det andre var det ikke husrom til arbeiderne ved denne gruva.

I tidsrommet juni til oktober 1877 var det 4 eller 5 borhauere i arbeid her, 810 skeidere og 3-4 andre.

I alt ble det drevet ut 1200 tønner malm.

Ved at utbrytinga var lett her, trengtes det forholdsvis flere skeidere enn borhauere.

Innslaget hadde ved utgangen av 1877 ei høgd på 8 meter, kisen lå spredd, men den var mer nikkelholdig enn på Grågalten, og den bergsprengte malmen her smeltet utmerket med den kisrike grågaltmalmen.

Her ville 4 borhauere lett drive ut 2000 tønner malm i sommermånedene.

Som nevnt var det hel stans også her fra november 1877.

DAGSTOLLEN

Vi må ta oss tid til å koste noen ord på dagstollen, det vi kaller gruvegangen.

Ved siden av de svarte gruvehøla, er det gruvegangen vi har i minne når vi snakker om gruvene på Grågalten.

Vinteren 1875-76 var det noen karer i arbeid med dagstollen som med sine 32 lagter (64 meter) lengde ville komme inn i gruva 20 meter djupt.

Den skulle lede vannet fra gruva.

Det kunne trengs, for en stor del av utgiftsbudsjettet gjaldt lensing av overflødig vann.

Gjennom dagstollen skulle disse utgiftene falle bort.

Arbeidet med stollen fortsatte høsten 1876, men ble alt i januar året etter stanset.

Utpå høsten var de i arbeid der igjen, for stollen ble regnet som meget viktig for fortsatt økonomisk drift.

Etter fire måneder, dvs. ut november måned 1877. var det slutt på stoll arbeidet.

Det stod att bare 2 lagter å sprenge.

Disse lot de med vilje stå igjen.

De mente at gruva heller kunne stå full av vann enn å kjøve full av is når den skulle ligge i ro vinteren over.

Disse 4 meter fjell som stengte, ble ikke fjernet så lenge gruvene var igang.

Det skjedde først under krigen i 1940-åra, da det var planer om å sette nikkelproduksjonen i gang igjen.

SMELTEVERKET.

Sigdal Nikkelværk A/S var tidlig ute med å sikre seg tomt til smelteverk.

Den skogkledde tangen like nedenom Prestfossen, med Storelva som grense på godt og vel to sider, hørte prestebolet til.

Det var derfor sognepresten som festa denne delen til Nikkelværket i 1874.

Etter det ble det snart Verkenstomta, så til daglig.

Nå er det tunet til Sigdal og Eggedal Bygde-museum.

Her var det lett å komme til og fra, brua over elva lå like ved, det høvde godt for alt som skulle fraktes til og fra jernbanen på Krøderen.

Malmvegen kunne legges rakt ned på tomta og elva ga drivkraft til maskineriet.

Vi kan vel forstå at Verkenstomta lå så laglig til for et smelteverk som vel mulig her.

Det ser forresten ut til at de forregnet seg når det gjaldt elva i flom, - som vi skal se.

Styret for Nikkelværket torde neppe gå igang med å bygge de nødvendige husa på Verkenstomta før det hadde myndighetenes bevilling til drift.

Det ble juli 1875 de kunne sette i gang for fullt, og de måtte drevet iherdig i det året som fulgte.

Det trengtes flere hus enn vi gjerne kan tenke oss.

Vi ser det av status 15. mars 1878, der er alle hus regnet opp og verdsatt.

Det er den eneste oppgaven vi har av det slaget når det gjelder Verkenstomta.

To av de husa som er nevnt, har vi i behold, det er kommunens bolig Frydenhaug like sør for lokalet Framheim, og Strindeberg i svingen nordom Prestfoss sentrum, begge er flyttet fra Tomta etter 1911.

Det er nevnt butikk, det er vel helst den butikken som Hartz dreiv i Vika av Kringstad, ei gammel stue, visst fra søre Rustand. ble flyttet ned på et leid jordstykke ned mot elva.

Men det er mulig at det var en butikk på sjølve Verkenstomta, uten at vi har kjennskap til det.

Først i status er det tatt med maskineri for kr. 10.345. ellers er det i alt 13 hus:

Smie kr.                  685

Jernbu kr.               397

Hytten kr.               599

Beskikningsloft kr.    67

Pladsen (?) kr.        289

Garhytten kr.            79

Flammeovnen kr.    110

Hjulhuset kr.             11

Saugen (Saga) kr  . 131

Kulhuset kr.              42

Arbeiderbolig kr  .   233

Laboratoriet kr.       534

Kontorbygningen    885

Butikk (?)         kr  135

Sum kr.             14.552

Det er ikke nevnt byggemåte, om det var reisverk eller tømra hus.

De to boligene som er til ennå, er lafta opp.

Vi kan nok likevel gå ut fra at en del av husa var av reisverk.

Det er nevnt hjulhuset.

Det lå nede ved elva, rett ned for Grensstabburet på Bygde-museet nå.

Det var kraftuttaket for hele verket. Og navnet Hjulhuset er i bruk ennå, blant oss eldre.

tilbake til 1985-1`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside. 

til side 7