Kasteskovla og låvekrakken

Låvekrakken og kasteskovla blei brukt når de gamle skulle sortere kornet.

Etter at de hadde treska kornet med sliul'n og rensa kornet gjennom hølesåldet, blei kornet lagt i en haug like innom låvedøra.

Låvekrakk fra Skorta.

Gave til S&E BM fra Kristian Skorta.

Låvegolvet blei sopa heilt reint. Til venstre for haugen sette de seg på låvekrakken, fylte kasteskovla med korn og kasta det innetter låvegolvet.

Ved å regulere trekken, det gjorde de med låvedørene og en glugge i innerste låveveggen, kunne de få godt skille på kvaliteten. Først dalte lettkornet ned, så matkornet, deretter såkornet og aller innerst veggranda.

Veggranda dugde ikke til såkorn, den blei tatt med i matkornet.

(Etter A. Mørch S&E, bind IV).

Håvard Støvern

Kasteskovle fra Grønset.

Gave til S&E BM fra Torger Grønseth.

Første bil på Norefjell

I 1910 inngikk bryggerieier Ellef Ringnes et veddemål om at han som førstemann skulle kjøre bil til Sandumseteren. I 1905 var det blitt ferdig en kjørevei opp til seteren.

Den var stukket ut av ingeniør Thurmann, Drammen, og var beregnet bare for heste-kjøretøy.

Men Ringnes vant veddemålet og er vel således den første bilturist på Norefjell.

Vel seksti år senere fikk medlemmer av Drammens og Oplands Turistforenings styre seg litt av en overraskelse da de like før St. Hans kom opp til Høgevarde på en inspeksjon.

Oppe på selve Høgevardetoppen sto det virkelig en bil.

Det viste seg å være folk fra Norsk Rikskring-kasting som hadde kjørt opp fra Tempelseter for å ha en sending fra toppen St. Hansaften. De kom seg ned igjen med bilen, men etter sigende var bilen ikke særlig brukbar etter den turen.

Bjarne Røgeberg

Villrein på Norefjell

I sin tid var det en stor villreinstamme på Norefjell, og dyregraver var det over hele fjellet.

Ennå kan to graver påvises like ved Høge-vardetjern.

Et sagn fra Krødsherad forteller at reinsjakten var av så stor betydning at da den eldste datteren på en gård i bygda fikk velge mellom gården og dyregravene, valgte hun dyregravene på Norefjell.

Far av Ellef Ringnes forsøkte en gang å sette ut ørret i Høgevardetjern. Den forsvant fra tjernet, men 8-10 år senere kunne man nede i Laksejuv trekke opp kilos ørreter.

Også i vår tid er det forsøkt å sette ut fisk i tjernet, men resultatet er blitt det samme som da Ringnes forsøkte.

Bjarne Røgeberg

Startet med store voner og endte med like store skuffelser.

100 årsminne om nikkelverket og farangen som

huserte blant sigdøler og eggedøler

AV ANDREAS MØRCH

Den blanke nikkelen var merkelig nok lite etterspurt før omkring 1840. Nikkel i blanding med kopper og sink gav legeringen nysølv.

Da dette var billig i forhold lid sølv, ble det snart avsetning på det.

I 1840- åra kom så fornikling av andre metaller. Verdensforbruket av nikkel drog stadig på.

Fra 1850 til 1882 steig det til det tidobbelte, 1000 tonn i året. (Verdensforbruket 1968. var 500 000 tonn, iflg. leksikon.)

Storparten arden nikkel som ble brukt her i Landet, var fra norske gruver, disse var spredd over hele landet slik at det i 1870-åra var rundt 40 gruver og 7 smeltehytter i drift.

 Ei av disse smeltehyttene lå her i Sigdal.

ET SPENNENDE YRKE - MEN...

Skjerping er lite omtalt her i dalen i vår tid. De fleste av oss har lite greie på hva det egentlig er. Men for vel et hundre år siden var den da kjent nok.

Utover i 1860-70 åra gikk den nesten som en farang fra ytterst i Sigdal til lengst innpå Eggedalsfjella.

Det var drømmen om å finne drivverdige malmforekomster, og med det en rundelig løysesum fra en velstående kjøper, som dreiv karene til skogs og fjells med minebor, feisel, bergskrutt og bergshammer.

De bora og skaut og tok ut prøvesmeltinger så å si over alt der et fristende berg stakk opp.

Så snart de fant berg med malm i, drog de til lensmannen og skaffet seg brev på skjerpet for et år, et mutingsbrev.

At karene dreiv flittig med dette usikre yrket, ser vi av tallet på mutingsbrev fra lensmannskontoret.

I løpet av 17 måneder i 1863-64 ble det skrevet ut hele 33 slike brev for Eggedal og Sigdal.

Skjerpinga hadde et lyseblått skjær over seg, det nyttet ikke med svartsyn der.

Kristoffer Hansen som skjerpa i Pletanhagan i Eggedal og brente opp køla for karene i Bjørnrud, lovde dem velstand som vederlag, så snart han fant den rette åra.

«Nu skal vi snart kjøre i indelukt vogn!» sa han Kristoffer.

-Men snart etter drog han til Amerika med hele familien sin.

Skjerperne fant nikkel på mange steder i dalen, kopper, litt sølv, bly, magnetkis, svovelkis, kobolt, kalkspatt og jern, men få av disse skjerpa var drivverdige.

De fristet ikke pengesterke karer til å våge midlene sine ved å sette i gang gruvedrift her.

Det er to unntak, det ene skjerpet ble likevel ikke tatt i bruk, det andre som egentlig var to forskjellige forekomster, ble til Sigdals Nikkelverk A/S.

JERNVERK PÅ SOLUMSMOEN?

Ut i 1860-åra var landhandler Madsen på Solumsmoen nær ved å få satt igang et jernverk i nedre Sigdal.

Planene var klare. Men så kom det en skarp protest fra Hassel jernverk på Eiker. Det ble påstått fra Hasselverkets side at det ville bli for lite køl til to verk så nær hinannen. forts.

tilbake til 1985-1`s startside.

tilbake til Under Norefjell`s startside.

til side 3